I 2024 mottok jeg etableringsstipend fra Lillehammer kommune for å kunne starte ordentlig som matkulturfotograf. Norge har noen veldig modige produsenter i landbruket. Dette er folkene som står nærmest den opprinnelige matkulturen. Ikke matindustriens helseforverrende matkultur, men den matkulturen våre olde- og tippoldeforeldre levde med. Den matkulturen bakteriefloraen i fordøyelsessystemet vårt har tilpasset seg etter tusen år.

En del matprodusenter har valgt å stå på utsiden av det konvensjonelle systemet. Med god grunn. Ved å selge rett til kundene (deg!) så kan de unngå å bli utnyttet av de tre største dagligvarekjedene. Disse matprodusentene vinner suverenitet over eget arbeid og verdiskaping, men de sitter igjen med en kontinuerlig jobb med å nå ut til kundene sine. Stadig mer tid til kommunikasjon tar tiden fra å være med dyrene, i grønnsakshagen og matforedling.

Matkulturen trenger et kulturelt uttrykk.

Hver jobb starter ved pianoet (og fela etter oldefaren min). Det er i musikken jeg klarer å speile folkene, dyrene og hvordan gården ligger i landskapet. Jeg er stolt av å gi matprodusentene skreddersydd musikk til filmene. Ikke KI eller royalty-free crap. Musikken må springe ut fra noe organisk. Folk merker forskjellen.

Når jeg filmer leter jeg konstant etter bevegelsen, friksjonen og flyten. Alle tre egenskaper er iboende i menneskene, dyrene og landskapet. Størst av alt er synergien. Synergi og samarbeid er faktisk større enn den deterministiske kampen mellom arter som vi ofte hører om. Det er inne i synergien vi finner balansen, det naturen alltid vil søke. Om jeg klarer å fange bare en brøkdel av dette med kameraet, så klarer musikken fylle ut resten. Og på den måten sitter produsentene igjen med et unikt produkt.

Film og foto vil aldri klare å replisere følelsen av å stå i en grønnsakshage der alt er i sesong. Det vil aldri klare å gjengi den sanne følelsen av å hjelpe til under lamming. Eller følelsen man får av å se biomangfoldet svare tilbake etter å ha pleid kulturlandskapet med dyr på roterende beite. Men her har dere en fotograf som har kjent litt på de følelsene etter å ha jobbet på gårder med nettopp denne driften.

Matindustrien har så sinnsykt stor makt. De som står nærmest den opprinnelig matkulturen står i et evig asymmetrisk forhold. Samtidig er det disse som sitter med bevisbyrden på hvorfor landbruket er viktig. De må stadig forklare seg om sammenhengen mellom natur og råvarer, mens matindustrien betaler store reklamebyråer til å pushe helseforverrende produkter hvor industrien sitter igjen med profitten og ikke bonden (og kundene med dårligere helse). Men det er en ting de aldri vil klare: Skape et ekte kulturelt uttrykk. Matindustrien må gjerne drive med sin kommersialisme, for de vil aldri fange følelsen av natur og råvarene. Det er fordi de ikke bryr seg om råvaren, deg eller naturen. Det gjør de modige matprodusentene. Jeg stolt av å si jeg er matkulturfotograf.