I asken spirer et frø av stolthet
Leserinnlegg på trykk i Glåmdalen torsdag 18. september, 2025. Skrevet av Sveinung Eide Hansen
Aldri kunne jeg forestilt meg hva som ventet på Øiermoen, Finnskogen. Årets utgave av Silppufestivalen har satt et avtrykk. Avtrykket kommer til å vare, det kommer til å lokke. Det er noe uløst, noe uforklarlig, noe som hvisker, noe som drar. En flette av never har slått seg rundt hjertet. Jeg vet jeg må tilbake.
Det var et yrende folkeliv rundt Minimäki. Salgsboder, foreninger, spellemannslag, sannsigere og skrønemakere. Kunstnere, musikere og kulturformidlere. Folk fra omkringliggende bygder og gjester på tur fra Oslo. Ville alle disse ulike menneskene kommet hit om de var redde for å assosieres med det skogfinske? Det fikk meg til å tenke.
Fra scenen ble det fremført viser, samisk slampoesi og countrylåter. Festivalens to store navn var Elias Akselsen og Stine Bogsveen, men ett navn traff festivalen med en uventet kraft: Kristian Gamborg. Den unge mannen, ikledd dress med italiensk snitt og blanke sko, tok fatt på festivalens siste forestilling med en fretless (båndløs) gitar og nytolkning av Elias Akselsen. I Gamborgs stemme kunne vi høre lengelsen og smerten, i fingerspillet hørtes lidenskapen. Virtuose løp på gitaren spraket som glør fra et bål. Gamborg fikk grep om hvert eneste øre i lokalet. Det var umulig å motstå den tiltrekkende kraften. Melodier og fortellinger, forbrytelser og empati. Lengsel og kjærlighet. Ensomhet og fellesskap. Gamborg formidlet det hele. Vandringsstaven vil vandre nye plasser, også etter Elias.
Silppufestivalen har vokst. I år har unge representanter fra ulike minoriteter vært med i planleggingen og utførelsen. Jeg har hatt sterke møter med folk på egen alder med bakgrunn fra andre nasjonale minoriteter. Sammen har vi samarbeidet, spist silppu og delt erfaringer. I regn og halvmåne, stjerner og høstluft, fikk vi sammen bade badstue inn i natta.
Røykovn på Nedre Øieren gård
Samtalene om de forskjellige kunstverkene tok oss til brytningen mellom kunnskap, kultur og det åndelige. «Vastavirthaan // Motstrøms» (2023) av kunstnergruppa Jokiroikka fanget det flytende og taktile ved kvenenes tilknytning til elva. «Kulje tuhka varovaisesti!» av Benedict Beldam ga publikum en sanselig opplevelse av tjærebrenning, kull og det sykliske i kvensk kultur. Beldam er opptatt av hvordan kvener har sådd nytt liv i det døde, slik skogfinnene har sådd rug i svedjebruket.
«Man er aldri helt alene». Den setningen lærte jeg som barn. Det er et litt annen syn på tilværelsen enn hva de fleste som jeg møter har. Det gir ofte en følelse av å være alene. Den følelsen var borte på Øiermoen. Det er så mye ved menneskene jeg møtte der som ga resonans i meg selv. Den resonansen går ikke an å måle i materiell verdi. Slik som runwayshowet til Vårhild Bakke Berntzen. Berntzen og modellen ga en fengslende presentasjon av de ulike plaggene som fanger den skogfinske kultur. Gammelt og nytt. Rødlistet trandisjonshåndverk og urbane former. Kleskolleksjonen resonnerte i det fullsatte galleri på Minimäki. Særlig merket jeg meg de eldste med tilknytning til Finnskogen. De både lo og måpte underveis. De ble fylt med gjensynsglede og fascinasjon – og de klarte ikke la være å humre og dulte borti hverandre underveis.
Ved siste plagg tok Vårhild hånden til modellen og sammen gikk de siste runde. Publikum brøt ut i stående applaus. Jeg merket meg at det var de eldste som reiste seg først. De stod med ryggen rak og klappet.
Jeg har selv vandret en lang vei med egen bakgrunn. Fra å ha samiske aner til å være same. Uten stolthet over egen kultur vil man aldri ta fatt på vandringen i slekt og identitet.
«Da jeg var barn visste vi at vi hadde skogfinsk slektskap, men ingen sa at vi er skogfinner», fortalte en røykovnmurer. Der er det store skillet. Under publikums stående applaus til Berntzen så jeg stoltheten. Det var umulig å holde tilbake klumpen i halsen.
Det smerter meg at mye skogfinsk kultur har blitt revet vekk, men det er nøyaktig den skogfinske kulturen som gir håpet for en framtid: I asken er det sådd et frø av stolthet. Jeg skriver dette i en ydmyk takk til Silppufestivalen for en stor opplevelse.
